Statlig kommunikasjonspolitikk og embetsmenn på nett

Jeg var i dag på høringskonferansen om ny statlig kommunikasjonspolitikk, og det slo meg i hvilken grad selve høringskonferansen i seg selv demonstrerte en av problemstillingene i den nye politikken.

I høringsutkastet oppfordres statlige ansatte til å delta i samfunnsdebatten både som fagpersoner og som privatpersoner. Nettopp dette er et stort dilemma som ble et gjennomgangstema gjennom hele konferansen. Det er jo ikke slik at en ansatt i en statlig virksomhet kan uttale seg som fagperson i tide og utide. Som deltagere i fora som hvor det forventes raske tilbakemeldinger gir dette spesielle utfordringer, enten debatten er på nett eller i en møtesal. Med veksten av sosiale media blir disse debattarenaene bare flere, og hastigheten på debattene vil bare øke. I konferansen ble dette problemet tydelig ved at både departementet (FAD) og direktoratet (DIFI) var totalt fraværende både i panelet og i debatten. Det endte med at spørsmålene fra salen ble hengende igjen ubesvart eller at de på en eller annen måte ble besvart av debattantene selv. Riktignok ble en del av spørsmålene besvart i avslutningsreplikken til statssekretær Wenche Lyngholm, men da hadde hun hatt godt tid til å forbedre svarene. Jeg syntes likevel at det viser en viss distanse mellom ord og handling.

Når kommunikasjonspolitikken skal omsettes til praksis kommer det til å bli et stort behov for retningsliner hvordan ansatte i statlige virksomheter kan delta og bidra i de sosiale nettverkene på nett. Veldig mange er allerede aktive og mange ønsker helt sikkert å bidra mer aktivt. Det begynner å haste at offentlige virksomheter tar stilling til dette.

For øvrig så må FAD berømmes for å gå frem som et godt eksempel i prinsippet om medvirkning og det å bruke nettet og sosiale media aktivt ved å opprettelsen av en egen blogg om høringen, aktiv twittring og å arrangere denne høringskonferansen.